Sproghistorien destillert

Så til livets viktigste tema.


1885 – jamstillingsvedtaket. «Det norske folkesprog» blir sidestilt med dansk. Så har vi altså to sprog. Hvilken luksus.


1905 – frigjøring!


1907 – rettskrivningsreform, lavet i nasjonalistisk rus. Fornorsking er hovedmålet, og sproget skal være basert på det dannede norske talemål. Fra heste til hester, kastede til kastet. Doble konsonanter: hat til hatt og hårde konsonanter: (b, d, g ble til p, t, k i mange ord): rigsmål til riksmål.
Dansk heter nu «riksmål», og Ivar Aasens sprog «landsmål». Målrørsla vil helst kalle riksmålet «dansk-norsk». Riks antyder at det er et landsgyldig sprog, men om ikke lenge skal landsmålet bli einaste riksmål her i landet!


1910 – rettskrivningsreform for landsmålet.


1917 – første rettskrivningsreform med samnorsk som uttalt mål; ordformene skal herved være basert på folkets talemål i en bredere forstand. Høyre og et par representanter fra Arbeidepartiet stemmer imot reformen, men til ingen nytte. (AP er på dette tidspunktet sprogpolitisk nøytrale). Reformen medfører stor valgfrihet. Man kan bruke alt fra moderate riksmålsformer til landsmålsnære former. Former som sne, nu og frem skyves til side. Aa blir til å. chokolade til sjokolade, milieu til miljø.


1929 – landsmål blir «nynorsk» og riksmål blir «bokmål».


1938 – rettskrivningsreformen over alle rettskrivningsreformer, som skal fremme tilnærming mellem nynorsk og bokmål på «norsk folkemåls grunn» (altså på nynorsk grunn). Valgfriheten innsnevres. Talemålet på østlandet får større påvirkningskraft (det er der arbeiderklassen er! Folket!). Mange av 1917-reformens valgfrie samnorskformer blir obligatoriske, og klammeformer innføres gras [gress]. Det er altså lov til å skrive gress i uformelle tekster, men i offentlige dokumenter skal den radikale formen brukes. 400 hunkjønnsord med obligatorisk -a endelse innføres i bokmålet, som så langt har hatt felleskjønn og intetkjønn: fra løven til løva. Intetkjønn i flertall får -a endelse: et hus, husa. Flere hårde konsonanter: fra skib til skip, sprog til språk. Diftongreformen: fra sten til stein. Sne, nu, syv og frem bannlyses. Fra c til s: ceremoni – seremoni. Mig og sig til meg og seg. Skulde til skulle. Høi til høy. Jeg kunne ha fortsatt, men det aner meg at jeg begynner å kjede dere. Vårt sprog er ikke lenger bokmål, vi holder på begrepet riksmål om det sprog vi skriver. Vi er altså oppe i tre sprog, fire om man regner med høgnorsk (= et nynorsk som ligger tett opp til norrønt).


1939 – Oslo-vedtaket. Skolebøkene skal så langt som råd bruke ord som bokmål og nynorsk har til felles i følge 38-reformen. Det skulle i utgangspunktet være lov å bruke klammeformer i skolen, men dette vedtaket satte en stopper for slikt anarki.


1940 – okkupasjonen avbryter sprogstriden, og Riksmålsforbundet og Noregs Maallag legger ned våbnene. Også nu som vi var så godt i gang!


1941 – rettskrivningsreform i retning høgnorsk. To riksmålsmenn trekkes inn som rådgivere, men blir marionetter for NS og får ingen innflytelse.


1945 – gjenreisning. Vi har ikke tid til å krangle om sprog. Målrørsla pirker litt i oss på grunn av de to riksmålsmennene, ellers intet.


1947 – Arnulf Øverland blir leder i Riksmålsforbundet. Han kneiser med hodet og tordner i vei, og vi faller inn bak ham på rekke.


1949 – foreldreaksjonen tar til. Foreldrene krever retten til å velge den målform deres barn skal bruke i skolen, og protesterer mot Oslo-vedtaket.


1951 – Like før jul i 1950 vedtar Stortinget at en mindre reform av skriftsproget skal tre i kraft 1. juli, 1951. Det blir først offentlig kunngjort i mai inneværende år, men Sophus blant andre hjelper gjerne til med å slite setene i Stortingets presseloge, og alle interesserte parter har dermed fått det med seg. Fra og med juli heter det altså «tretti tre» og ikke «tre og tredve», «førti noen» og ikke «noen og førr».


Status, 1951: Arbeiderpartiet sitter trygt med makten og samnorsken står trygt under dem. Samnorsk har demokratisk appell i disse tider.


Kvaliteten på lesebøkene i skolen er et annet emne som opptar oss. Riksmålsforfattere – de gamle helter så vel som Rikard Foss og Vilja Quist – skrives om til rettskrivingen av 1938 til bruk i skolen. Foreldreaksjonen mot samnorsk, i regi av Riksmålsforbundet, har begynt å røre på seg. Den våknet i 1949, men setter først nu farten opp. Organisasjonen som sådan har imidlertid ikke blitt offisielt stiftet, men dens snarlige utbrudd er en summing som farer gjennem gresset. Om forladelse; graset.

Forslaget om en norsk sprognevnd var opprinnelig fremsatt av Riksmålsforbundet i 1947. Denne utopiske instans skulle fungere som et sakkyndig, uavhengig organ for sprog, som kunne veilede Stortinget i beslutninger om sprognormering, i motsetning til den nuværende situation, hvor Stortingets dagsform avgjør neste vedtak. Nu er Norsk Språknemnd endelig i emning, og skal behandles i Stortinget i desember 1951. Språknemnda skal bestå av kyndige fagfolk fra åndslivet: forfattere, filologer, skolefolk og andre språkkyndige. Pressen og forleggerbransjen er imidlertid ikke innlemmet.


Lars Knutne har hatt sin inntreden i sprogdebatten på dette tidspunktet, med sine oppnorskinger av blant andre Sepastian Velhagen, men ellers er vi helt på begynnelsen av en eksplosjon av reaksjoner fra riksmålssiden. På Deichmanske bibliotek og UB kan man lese 1950/51-utgaven av Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet, det anbefales på det varmeste. Man får både inntrykk av hvilke personer som var involvert, et innblikk i retorikken og en god latter.


Her er noen av riksmålsforkjempernes argumenter:


* Samnorsk er en utopi, eller kanskje dystopi er et mer presist begrep. Sprog utvikler seg organisk og naturlig, men sprogpolitikken de siste femti år har blitt fremmet av mennesker som ikke forstår seg på sprog!


* Utviklingen skjer for raskt til at folket kan tilpasse seg. Former som ikke får nedslag i folket blir ikke fjernet eller moderert ved neste reform; utviklingen tvinges bare videre.


* Utviklingen er ikke bare forhastet, den har forsterket fiendskapet mellom riksmål og nynorsk. Istedenfor å la sprogene vokse sammen tvinges de til å kopulere! Tvang i spørsmål om kjærlighet er sjelden vellykket.


* Ingen av skriftsprogene er tjent med en blanding av de to, det vil svekke dem begge.


* Målrørsla forsøker å undergrave riksmålet ved å få så stor innflytelse som mulig på samnorsken – noe de har oppnådd ved blant annet å få sine representanter inn i styre og stell her i landet (for eksempel i Kirke og Undervisningsdepartementet, som tar seg av sprognormering). Deres mål er å gjøre nynorsk til landets eneste sprog.


* Riksmålsbevegelsen er hemmet av dårlig samvittighet. Den føler den skylder målfolket oppreisning for 400-års natten, og tar imot meget av målrørslas kritikk med bøyet hode.


* Riksmålets rikdom består i at den har med det beste fra både dansk og norsk. På grunn av spillet mellem det «gamle danske» og det «nye norske» får vi en enorm nyanserikdom! Den danske versjonen av et ord (hoved) har en poetisk eller figurativ betydning, mens den norske versjonen (hode) har en bokstavelig betydning,


* Det er sneversynt å ønske å stenge ute alt som er unorsk fra sproget. En slik nasjonalistisk renhetstanke minner oss om noe riktig stygt.


* Filologer kan ikke vedta hvordan et sprog skal oppføre seg fordi sprog ikke retter seg efter skjemaer. Sproget er systematisk, ja, men det er også levende og sprelsk.


* Samnorsk kan ikke brukes. Det er ikke poetisk, og egner seg heller ikke til elegant prosa.


* Vi nekter å godta at sproglige genier som skrev riksmål oversettes til samnorsk av mennesker som ikke eier stilfølelse.